Steinerpedagogikken anerkjenner at mennesket har en åndelig dimensjon, noe som kommer til uttrykk i pedagogikken. Mennesket er mye mer enn det som synes, og det usynlige må også vektlegges ved utforming av pedagogikken. Dette skjer gjennom sterk vektlegging av en helhetlig pedagogikk hvor det kroppslige, følelsesmessige og kognitive får anledning til å stå i et balansert samspill. I dette samspillet brukes begrepene vilje, følelse og tanke både om de ulike områdene som betones, men også som en del av det utviklingspsykologiske perspek­tivet steinerpedagogikken er basert på. Rudolf Steiner var inspirert av antikkens utviklings­syn og baserte sin pedagogikk blant annet på Hippokrates´ inndeling i 7­årsperioder. Dette perspektivet vektlegger et grunnleggende arbeid med motorisk og emosjonell utvikling som overordnet det rent kognitive i første 7­årsperiode, altså barnehagealderen. Forklart med andre ord er hånden og hjertet like viktige elementer i pedagogikken som intellektet. Det er viktig å understreke at i dag er det utviklingspsykologiske perspektivet kun ett av flere perspektiv innen pedagogisk tekning. Nye perspektiver løser opp den hierarkiske tekningen om utvikling og tanken om det uferdige barnet som skal bli noe mer verdifullt først i voksenalderen. Mennesker, dyr, naturen og hele jorden som økosystem kan sees på som parter som står i en gjensidig avhengighet til hverandre. Rudolf Steiners ikke­materialistiske syn på verden har derfor mye til felles med flere nyskapende retninger innen dagens viten­skapsteori. En tydeliggjøring av disse perspektivene kan bidra til at steinerpedagogikken av i dag oppfattes som en bærekraftig pedagogikk for fremtiden.

Steinerpedagogen søker å studere barnet med respekt for dets egenart og individuelle livsvei. Det innebærer en oppdragelse som tar utgangspunkt i menneskets naturlige utvikling og at denne ikke bør forseres. Særlig viktig er det at leken og fantasikreftene i en vesentlig del av førskolealderen får stort rom, og at intellektuell læring skjer på en naturlig måte uten press og tvang eller krav til prestasjoner. Det er grunnleggende å ha bevissthet om at all oppdragelse er selvoppdragelse. Dette innebærer at den voksne tar sin egen utvikling på alvor, spesielt med tanke på seg selv som rollemodell. Samtidig innebærer uttrykket at en ser barnet som den aktive part i sin egen utvikling.

Tanke, følelse og vilje er forbundet med empatien og det moralsk-etiske. I oppdragelsen, så vel som i undervisningen, er kunstnerisk bearbeidelse, opplevelse og stemning like viktig som erkjennelse og klar begrepstenkning. Det helhetlige pedagogiske arbeidet er med på å skape et indre koordinatsystem for det gode, det vakre og det sanne i verden og respekt for alt levende. Et mål i steinerpedagogikken er å styrke barnets identitet og samspill med andre mennesker slik at barnet som voksen kan fremstå som et kreativt, handlingskraftig og fritt tenkende menneske.

Intensjonen om å verne om barnets individualitet og en grunnleggende interesse for å studere det enkelte barn, er også et kjennetegn ved steinerpedagogikkens mål om opp dragelse til frihet. Steinerpedagogikkens mål er å sette det enkelte barns helse og utvikling foran samfunnet og næringslivets skiftende behov. Steinerpedagogikken fremskriver altså et holistisk kunnskapssyn. Den anerkjenner det tause, usynlige, følelsesmessige, kroppslige, sosiale eller kulturelle som en del av vår måte å tilegne oss kunnskap på. Et ensidig kognitivt kunnskapssyn tar ikke høyde for alle de formene for kunnskap som aktiveres under barns læring og utvikling.