Rudolf Steiner uttalte i sin tid at hans pedagogiske tenkning ikke skulle være noen absolutt oppskrift, men heller en impuls. Og når har vel denne impulsen vært mer kjærkommen enn i dag, sett i lys av vår tid? I dagens samfunn, sterkt preget av målbare krav og realkompetanse i de fleste aldre, kjenner vi vel kanskje alle som jobber med samfunnets yngste, innimellom på kommentarer som: ”Å, har dere bare lekt i dag?” Min oppfordring er, vær trygg og svar: ”Ja, i dag har vi lekt!”’
Og det kan vi gjøre i trygg forvissning om at det er barnets natur som ligger til grunnlag for pedagogikken i vår skolehverdag.

Sterke livskrefter gjennomstrømmer barnet i den første 7-årsperioden og gjør at det vokser og utvikler seg. Ikke i noen annen periode senere i livet vokser barna så fort. Når vi vet hvor sterk den organiske vekstprosessen er i barnet i denne perioden i livet, sier det seg selv at denne delen av barndommen er spesielt viktig for oppbyggingen og stabiliseringen av barnets organer. Det er viktig at barnet får denne tiden til å kjenne seg hjemme i kroppen sin og mestre den. Dette er en forutsetning for at barnet senere skal fungere godt både sosialt og intellektuelt. I steinerskolen jobber vi ut ifra en erkjennelse av at tidlig intellektuell læring går på bekostning av denne viktige modningsprosessen.

Dette betyr ikke at vi ikke kan benytte oss av leken som formidlingsplattform, og også arbeide delvis didaktisk og pedagogisk med barna. Det er etter min mening helt sentralt at barn opplever en god hverdagslig rytme og puls, den frie naturen og ikke minst livsnært arbeid. Med livsnært arbeid mener jeg arbeid de kan relatere seg til i sin verden. Barn i den første 7-årsperioden lærer i stor grad av å observere og å etterligne. Dersom barn deltar i eksempelvis daglig klesvask, håndarbeid, snekring, reparasjon av ødelagte leker eller matlaging vil de leke klesvask, håndarbeid, snekring, reparasjon av ødelagte leker eller matlaging. Det er vanskelig for barn å leke flytur til Kina med sikkerhetssjekk og hotellopphold om de aldri har opplevd eller erfart det. Barna er først og fremst sansevesener som er sterkt forbundet med sine opplevelser. Når barnet så har opplevd ”livsnært arbeid” er det klar for å prosessere inntrykkene. Inntrykkene utprøves, vrenges og utforskes på nytt gjennom leken.

I leken utforsker, erfarer og lærer barnet om blant annet likeverdighet, begreper, konsentrasjon, identitet, fin- og grovmotorikk, problemløsning, dimensjonene innen sosialkompetanse, selvbeherskelse, selvregulering, fantasi, empati, perspektivtakning, selvstendighet, regler og normer, gleder og skuffelser og mye mer.

I leken stimuleres barnets utvikling av musikalsk intelligens, kroppslig intelligens, logisk og matematisk intelligens, språklig intelligens, spatial intelligens, interpersonell intelligens, intrapersonell intelligens, naturalistisk intelligens og åndelig intelligens.

Leken er barnets eget arbeid, og barnet gjør dette i dypeste alvor

Steinerskolen tok et modig valg da offentlig skole lyttet til politikerne og gjennomførte reform -97. Mens den offentlige skolen tok 6-åringen inn, valgte steinerskolen å skrive til Utdanningsdepartementet med søknad om fritak fra det som i utgangspunktet var ment som en prøveordning. Steinerskolen ønsket å beholde verdien av barndommens «kongeår» og la bokstavinnlæring, tall og lignende vente til barnet i større grad var modnet og fysisk klar for denne kognitive øvingen og kunnskapen. I mitt arbeid som 1. klasselærer legger jeg i stor grad til rette for å utforske leken og lekens verdi.

Med lek mener jeg en selvvalgt og selvstyrt aktivitet.

Barn i dag har i stor grad en organisert hverdag. Siden 1955 har den frie leken fått mindre og mindre plass i barnets liv. De siste 20–25 åra har denne tendensen eskalert. Barna vokser i dag så å si opp i institusjoner på dagtid, i voksenstyrte organiserte aktiviteter på ettermiddagen og kanskje også foran tidenes barnevakt, stueguden, på kveldstid¬ – altså TV eller iPad. De har liten anledning til fritt å kunne få utfolde seg i skogen, gata eller andre steder uten voksne. De har mistet anledningen til selv å kunne løse konflikter eller trøste hverandre. For det er alltid en voksen som griper inn i situasjonen.

Enkelte voksne rettferdiggjør «overvåkningen» med argumentasjon som at «det kan være farlig», «det kan være skummelt» eller «barna kan bli borte». Enkelte vil til og med gå så langt som å kalle det omsorgssvikt å la barna være uten voksenoppsyn. Men i all hovedsak er vel dette irrasjonelle bekymringer. Ved å ta bort barnas mulighet til å leke uten direkte voksenkontakt tar vi samtidig bort barnets arena for å utvikle evner de trenger senere i voksenlivet og i verdenssamfunnet generelt.

Skolens trygge fysiske rammer danner en fantastisk arena for å utforske fysiske, sosiale og emosjonelle evner. Ved å få leke sammen utvikler barna samarbeidsevner, de lærer å ha sterke uenigheter uten å miste besinnelsen. I risikabel lek lærer de å ta sjanser, de lærer å møte frykt uten å miste hodet. En egenskap som kan redde liv i en eventuell nødsituasjon.

Leken, startgropen til menneskets individuelle frihetsbestrebelse

I dag ser vi en skremmende økning av psykiske lidelser hos barn og unge. Mange er deprimerte, fulle av stress og flere sliter med angst. Samtidig vet vi gjennom forskning at dette er adferd som kan vokse fram i mennesker som lever under omstendigheter der de blir fratatt muligheten til lek.

Lek er det ”stedet” hvor barn lærer at de har kontroll i eget liv. Det er faktisk det eneste stedet de har helt kontroll i eget liv, og når vi tar det bort, gir vi dem ikke sjansen til å kontrollere og håndtere egne liv. Lek er der de lærer å løse egne problemer, de lærer dermed at verden ikke er så farlig likevel. Lek er der de erfarer glede, og de opplever at verden ikke er så deprimerende likevel. Lek er der barn lærer å komme overens med medmennesker og se fra andres perspektiv, lære empati og derfor i stor grad bli kvitt narsissisme. Lek er per definisjon kreativt og innovativt. Så det er selvsagt at dersom man tar bort lek, så mister man samtidig muligheten til å utvikle disse egenskapene.

Likevel har samfunnet og politikere i flere år etterspurt mer ”skole” og ikke mer lek. Heldigvis ser det ut til å være en endring i lufta. Etter flere medieoppslag har fokuset vokst fram hos dagens unge foreldre

Det som er viktig å huske på, er at vi skal ha respekt for den frie leken og dens verdi. Det er alvorlige saker. I flere barnehager og barneskoler er frilek nærmest en eufemisme. Det er gjort undersøkelser som viser at bare 15 % av lekene varte lengre enn fem minutter, og de voksne deltok lite eller ingenting i leken. Noen var ”inn og ut” for å supplere med lekerekvisitter eller beskjeder – andre for å gripe inn i konfliktsituasjoner.

Min mening er at skal man som voksen delta i barns lek, skal man ha den kompetansen som kreves av barnet. Ellers blir man fort gjennomskuet. Dersom man som voksen bryter inn eller ut av lekens verden, vil man samtidig risikere å bryte lekens kraft. Det er et vanskelig grunnlag å starte lek på når barna hører følgende beskjed. ”Det er mat om en halvtime, men bare lek så lenge”. Lek eier ikke tid eller rom, lek oppstår spontant og lek krever at vi gir barna tid.

Jeg sier igjen: Leken er barnets eget arbeid, og barnet gjør dette i dypeste alvor. Gi barna i den første 7-årsfasen av livet erfaringen med å delta i livsnært arbeid; ”tenn en ild” og la barna ”brenne” i leken mens du, deltagende eller observerende, ser livskreftene og ”flammene” vokse i takt med alderstrinnets genius. La leken leve, både hjemme og i pedagogiske institusjoner!

Kenneth Henriksen, Steinerskolen i Haugesund